VM-håpet ville ikke leve: – Når er det slutt?

Indira Liseth (38) har allerede vunnet det viktigste gullet. Gleden til å leve. Nå drømmer hun om VM-medalje i VM på hjemmebane.

– Beklager, jeg er dårlig på dette.

Øyene blir blanke. Stemmen brister.

I flere år har 38-åringen vegret seg for å fortelle om angst, utenforskap, spiseforstyrrelser og skam knyttet til sin egen funksjonsnedsettelse.

Nå tørker langrennsløperen vekk tårene som presser seg nedover kinnene når hun snakker om betydningen av å føle seg inkludert.

På veien mot tiårets største folkefest i Norge har Indira Liseth vunnet det viktigste gullet. Gleden til å leve.

Foran det historiske verdensmesterskapet på hjemmebane, hvor para-langrenn for første gang er inkludert i det offisielle VM-programmet, vil VM-håpet dele sin historie for å skape et mer inkluderende samfunn.

– Jeg ønsker et samfunn hvor vi med funksjonsnedsettelse får tilrettelagt slik at vi også kan være med de funksjonsfriske. Vi skal ikke hele tiden føle på at vi er annerledes, sier hun mens tårene triller.

Sikre deg VM-billetter 5.mars!

Ble lært til å stjele

I millionbyen Barranquilla i Colombia følte hun seg aldri annerledes.

Sammen med resten av barna i den colombianske kystbyen, hvor hun ble født, lever hun i nuet uten noen konkrete fremtidsutsikter, mens de spiser fiskelus fra hverandres håver for å fylle metthetsfølelsen.

– Vi var ganske fattige og ble lært til å stjele. Jeg så på det som kos. Da var vi sammen og vi gjorde det sammen. Vi tok livet dag for dag, fortsetter hun.

Hun er født med nerveskade i ryggen, som medfører at venstrefoten nesten er lam. Hun har alltid vært usikker på seg selv, men i Colombia tenker hun at hun er som alle andre. Samtidig bemerker hun stadig at jevnaldrende blir adoptert.

– Det tok noen år før det ble min tur til å bli adoptert. Jeg forsto ikke hvorfor mamma ikke ville ha meg og jeg ble veldig glad i alle rundt meg i Colombia. Det var et veldig stort svik for meg da jeg ble adoptert bort.

– Senere har jeg forstått at det kun var en mellomplass før jeg ble adoptert, og jeg var ikke så attraktiv som de andre barna fordi jeg hadde en funksjonsnedsettelse.

Som seksåring blir hun adoptert fra Colombia, og kontrasten til livet i Norge blir enorm.

– Da jeg kom til Norge begynte alle legebesøkene og jeg innså at det var noe galt med meg, sier hun og legger trykk «galt» mens tegner gåsetegn.

Alt hun ønsker er å passe inn i ett nytt, ukjent land. I stedet er hun flau over seg selv og opplever å bli satt på sidelinjen, da hun åtte år gammel blir diagnostisert med ryggmargsbrokk.

– Da vi hadde gymtimer var jeg på et eget rom med en assistent, mens de andre var i gymsalen.

Stemmen brister igjen.

– Jeg var synes det var vanskelig å ikke få lov til å være med de andre og ikke bli inkludert, sier hun mens tårene renner.

Hadde ikke ønske om å leve

For å bli inkludert higer hun etter å være normal.

Hun er fast bestemt på å ikke sitte i rullestol for å unngå å være et blikkfang, men hun har ikke balanse til å stå oppreist. Hun faller ofte, og med hjelp av en skinne på venstrefoten og krykker går hun.

– Av og til følte jeg folk syntes synd på meg. Jeg skulle gå fordi jeg skulle være så normal som mulig og ikke ha en funksjonsnedsettelse. Jeg ønsket ikke at folk skulle legge merke til meg.

Men da hun fikk blodforgiftning i forbindelse med en operasjon like før hun fylte 20 år hadde hun ikke noe valg. Hun begynte i større grad å benytte seg av rullestol.

– Jeg anger på at jeg ikke satte meg ned tidligere. Jeg begrenset meg selv veldig mye fordi jeg hadde lav selvtillit. Jeg brukte mye energi og hadde mye smerte, som kanskje kunne vært unngått.

I tiden som fulgte tok angsten overhånd. En intern uro vokste frem og hun isolerte seg omverden. 

Hun begynte å feste for å distansere seg fra angsten. I ti år hadde hun nå kjempet mot angst, utenforskap, spiseforstyrrelser og hardnakket benektet sin egen funksjonsnedsettelse.

– Jeg gikk rett og slett å ventet på…

Liseth trekker pusten, før hun fortsetter:

– Når er det slutt på livet på en måte?

– Jeg ville endre livet mitt fordi jeg ikke hadde et ønske om å leve. Det meste var negativt i hodet mitt. Utad var jeg verdens mest lykkelige person, men det var ikke slik jeg hadde det inni meg.

Vendepunktet

Så kom redningen.

Idretten.

I første omgang blomstret spiseforstyrrelsen, som hun har kjempet mot hele livet, da hun begynte å trene. Omsider bestemte hun seg for å oppsøke en psykolog. Her følte seg sett, fikk behandling og rom for etterlengtet selvutvikling og som 29-åring ble hun introdusert for langrenn.

Hun likte ikke vinter og var ikke klar over at det eksisterte et para-landslag i langrenn, men Olympiatoppen inviterte henne med på en landslagssamling.

Førsteinntrykket var kaldt og skummelt, men idretten utviklet seg raskt til å bli den største gleden i livet og ble et viktig virkemiddel for den mentale helsen.

– Idretten har fått meg til å være fornøyd med meg selv, utfordre meg selv og sette pris på meg selv og den funksjonsnedsettelsen jeg har.

Nå smiler hun.

Endelig kjenner hun på en sterk mestringsfølelse.

Ti år etter at hun ble introdusert for sporten venter karrierens største høydepunkt når para-langrenn for første gang er inkludert i det offisielle VM-programmet i Trondheim.

Kommer med oppfordring

Trondheim 2025 ønsker å legge til rette for mangfold og en mer inkluderende skisport. Mangfold beriker idretten og løfter skisporten, og ulike ferdigheter bidrar til å inspirere til økt aktivitet.

– Nå får vi være en del av folkefesten. Jeg føler vi har en tilhørighet. Det er ikke noen skiller på de funksjonsfriske og para-utøvere. Det kaller jeg inkludering.

Sammen med Scandic, SpareBank 1 SMN, Equinor og Aker BP har Trondheim 2025 sikret anstendelig premiepenger for para-utøverne i VM. Milepælen tar parasporten et langt steg nærmere en mer likestilt idrett.

Liseth håper inkluderingen styrker rekrutteringen av unge utøvere og at verdensmesterskapet kan bidra til en samfunnsendring.

– Mennesker med funksjonsnedsettelser hadde vært mer selvsikker hvis samfunnet hadde tatt oss i mot på en annen måte. Vi må ufarliggjøre og normalisere funksjonsnedsettelser.

Foto: Geir Olsen / NTB

Liseth, som ble norgesmester på Gålå tidligere i vinter, står uten internasjonale medaljer i VM og Paralympics, og håper å bryte barrierer i Trondheim.

– Jeg synes det er skummelt å si det høyt, men å vinne medalje i VM er ett av mine mål.

– Jeg håper jeg kan bli enda mer selvsikker og få enda mer troen på meg selv, så kommer kanskje medaljen også, sier hun og smiler.

Sikre deg VM-billetter 5.mars!